Utdrag fra dagboka – kommentar

1785

Den 25de februar, fredagen, begynte vi at opkaste brønden igien som vi grov forleden høst, formedelst at den ej blev gravet dyb nok. Jacob, og ieg kaste dop til hælgen 21/2  alen. Maandagen den 28de var Jon Skordal her og hielpte os. Tirsdagen Ingebregt og Jon Dybdalen, og Johannes Grønlie og Jens Nordgaarden var her 3de dager, og Hans de 2de øvrige dager til hælgene. Onsdagen var Johannes, og Jon Dybdal, og Nils Findland. Torsdagen Hans Sundem, frædagen Erick Nesgaarden, og Nils Findland, og da naaede vi vi storsteenen, som vi forrige vinter grov os need paa, og ej slap længer, hvorfore og brønden maatte opkastes. Og den aften skiød Jacob Hoff min dræng den i fiire støker. Jacob var stædse neer i brønden meedens vi grov, jndtil den blev dyb nok hvilked var farligt jndtil Læverdags aften. Maandagen den 7de Martij begynte vi at muure den igien. Jeg og Jon Lunderæng var stædse neer i og Jacob og Halvir Vollan var oppe, og giorde vi den færdig til frædags aften den 11te Martj. Gud give bestandighed med vand som det nu synes. Skrevet søndagen d 13de Martj 1785 av Børre Hansen Langeland.

 D 13de Maj begynte vi at saae noget, men ingen brydd syntes førend i junij maaned, saa at ieg ej mindes at ageren har ligget sort saa længe. Og rett en haard og kal vaar, og svagt sede korn var mæst alle stæds. Gud veed hvor det falder nu. Ageren var østen for gaarden ganske vakker, men Norderageren blev ureen som sædekornet voksede. Denne sommer var en fløed slaataand ved det at det regnede halv ugen jntil torsdags hver uge. Det øvrige gott vejr.

KOMMENTAR

Å ha stabil vannforsyning var «alfa og omega» på et større gårdsbruk i Ålen. Kyr og småfe, kjøreokser og hester måtte daglig sikres tilførsel, og ikke minst var datidens store husstander  avhengig av rikelig tilgang på «godt vatn»- ikke minst av helsemessige årsaker. (16 år senere, i 1801, var det 11 personer på gården) Og som ellers i livet nøyde husfar Børre seg ikke med lettvintløsninger. Han var ikke fornøyd med resultatet av arbeidet som ble utført «forleden høst». Nå ble det stordugnad med karhjelp fra grendene i Ålen. Og mye av problemet var å få fjernet «storsteenen» som blokkerte videre graving. Det er imponerende at hans knapt 16-årige dreng, Jacob Hov, klarte mesterstykket med å sprenge stenen «i fiire støker» – trolig ved hjelp av krutt. Da han senere søkte Det Kongelige Norske vitenskapers Selskap i Trondheim om «belønning for atskillige forbedringer ved land-husholdningen» forteller han om den nye brønnen «som aldri mangler godt vatn, 18 alen dyp, 6 alen bred, besatt med sten innvendig, hvortil ble brukt 300 lass sten». Den nye brønnen på Langlandet ble nesten 11 meter dyp og 3,5 meter bred, og nå var gården sikret stabil vanntilførsel sommer som vinter.

Og så kan vi videre lese hvor opptatt Børre var av korndyrking og om værmessige utfordringer I slåttonna. Men som alltid: Børre Langland ga aldri opp!